Piercing - et oppmerksomhetsskrik?

Nå tenkte jeg å filosofere litt over piercingene mine. Jeg har to... En i leppa, og en i øyenbrynet. Gud har liksom i det siste fått meg til å tenke på hvorfor jeg har de. Er det for å få oppmerksomhet, for å gjøre andre glad, for å ære Gud, for å passe inn eller bare fordi jeg syns det er pent.










På en måte har alle disse tingene noe og si i mitt forhold til hvorfor jeg har dem. Jeg har alltid likt oppmerksomhet, og man får masse oppmerksomhet, (og da serlig på en kristen bibelskole) når man har hele to piercinger. Men hvis det er den eneste grunnen til at jeg har dem vil jeg ikke tenke på å ha dem. Mitt fokus må jo være på den Gud jeg elsker, ikke meg selv og mitt allerede alt for store ego.

Jeg må jo innrømme at det er noen i hvertfall som liker piercingene mine, og som kanksje ville si at jeg ikke er meg uten dem. De syns hvertfall at det ikke er det styggeste med meg. He he. De ser kanskje ikke gjennom meg, helt inn til Christian som kanskje egentlig ikke er tøff nok til å ha piercinger. For er det noe jeg har lyst til å ha?

Jeg føler på en måte et press som hard rocker til å ha noen signaler ut. Men er jeg egentlig en hardrocker da? Det vil jeg egentlig si at jeg er, men det blir jo også et definisjons spørsmål. Jeg liker hardrock og liker å kle meg i litt saggy klær (nå og da hvordan det staves).

Uansett har jeg dem begge i ennå, men om de henger på neste gang du ser meg, er heller usikkert.